Kløvhund

 
Hunder med kløv er brukt av urbefolkningen i Sibir, Grønland Alaska og Canada i urminnes tider. Gir du hunden tid til å bli trygg og kjent med kløven på en fornuftig måte, synes de fleste hunder at kløving er gøy. Alle hunder liker å bruke kroppen til det beste for fellesskapet og å ta i et tak når det trengs. Kløv er en fin måte å la hunden få gjøre nettopp det. Kløvhunden bør være to år før du begynner å kløve med den og ikke la hunden få tunge bører før den er passert tre år. Begynner du for tidlig eller belaster du unghunden for hardt, kan den få skader i skjelett og ledd samtidig som du dreper arbeidsgleden og lysten til å kløve. Tren opp kløvhunden slik at muskulatur og sener tilpasses belastningen. Hund som er mager eller har tynn pels er særlig utsatt for skader av kløven. Den kan lett få sår rygg og ømme skulderblad. Bruk mye tid til å venne hunden til kløven.
 
 
Legg alltid myke gjenstander inn mot hundekroppen.
Hundekløver finnes i en rekke utførelser og prisklasser. Du kan også sy kløven selv. I arktiske strøk ble ofte ugarvede selskinn foretrukket. De ble skjøtt på midten slik at begge halvdeler hadde hårlaget oppover. Dermed bremset og stabiliserte ryggstykket kløven. Kløven gled ikke opp, men fulgte hundens bevegelser.
Kløving har vært vanlig i hundemiljøer her til lands siden 1930-tallet, og mange hundefolk har spart ryggen for mange tunge bører siden den tid.
 
 

Alle hunder kan gå med kløv, dersom de ellers er friske og raske. De hundetypene som er best egnet, har en relativt kvadratisk form (dvs. at skulderhøyden og kroppslengden er tilnærmet lik). Før man legger ut på tur er imidlertid trening og tilpasning av utstyr viktig.

Kløven må passe hunden perfekt, ellers kan hunden raskt få gnagsår og andre belastningsskader. Billige kløver er gjerne ikke konstruert for lengre turer og særlig tyngde, og kan således påføre hunden skader om den blir brukt feil. De kan imidlertid være et redskap i å tilvenne hunden å ha noe på ryggen, herunder også å gå med volum (kløv fylt med f.eks. papir) på ryggen.

Trening med kløv bør ikke skje før hunden er fullt utvokst, noe som varierer mye fra rase til rase. Før en hund kan begynne å kløve på ordentlig, må den tilvennes å gå med kløv på ryggen. Dette gjør man enklest gjennom å la hunden bære en tom kløv som er fylt med papir el.l., for å oppnå volum. Etter hvert som treningen skrider fram kan man legge på vekt, som må fordeles likt slik at kløven ikke sklir.

En tommelfingerregel er at en erfaren topptrent og godt egnet hund kan bære opptil 50 % av sin egen vekt. Det normale er imidlertid at hunden bærer 25–40 % av vekten sin, avhengig av treningsgrunnlaget og typen. Hunder som ikke har topp kondisjon og god trening i kløving, bør aldri bære mer enn 10–20 % av sin egen vekt. Hunder som er syke eller har midlertidige eller permanente skader eller defekter, f.eks. HD eller AA, bør ikke brukes til kløving i det hele tatt.

Når man legger ut på lengre turer med hund og kløv, må man også passe på hundens poter, som gjennom økt belastning blir betydelig mer utsatt for skader. Man bør derfor kontrollere og smøre potene ofte. Smøring av poter bør også være en viktig del av oppkjøringen (treningsgrunnlaget) foran lange turer. På tur bør det være obligatorisk å ha med førstehjelpsutstyr som også dekker hundens behov. Det er også lurt å ta med hundesokker med gummiert underside, i tilfelle det skulle oppstå sårskader eller kutt som ikke kan behandles på annen måte.

 

 

Kløvhund er betegnelsen på en hund som bærer kløv på ryggen. En god kløvhund skal kunne bære opptil 50% av sin egen vekt når den er skikkelig trent, men 25-40% synes mer normalt. Det er ingen spesielle kløvhundraser, men hunder som har en kvadratisk bygning (kort rygg) synes mer velegnet til kløvning enn andre raser. I så måte er f.eks. riesenschnauzer, schnauzer, bouvier des flandres, airedaleterrier, polarhundraser og mange spisshundraser meget velegnet.